Destiny of Eternal Love
An inner journey toward eternal love
Welcome, beautiful soul
A heartfelt welcome to Destiny of Eternal Love.
My name is Hilde Iren, and I’m the woman behind this space -
a space born from love,
transformation, and the desire to help others reconnect
with their true essence.
My Journey
– from Roots to Destiny
This is not a story about someone who has it all figured out.
It’s a story about falling and rising, breaking and healing,
forgetting and remembering.
It’s about learning to listen — to the body, the heart, and the quiet voice
within that always knew the way home.
My journey is still unfolding.
I’m not at the end of it — I’m walking it, one breath, one choice,
one act of love at a time.
Through darkness and light, through silence and growth,
I continue to become who I was always meant to be.
My Roots
I'm born and raised in a small village called Alvdal, right in the heart of Norway.
My life started in late November 1979. I grew up with my mum and dad, and my younger brother.
During my first year, we lived at my grandparents’ home. Then my parents rented a house for a few years, before building their own in the mid 80’s — the place that became my true childhood home.
I grew up with nature right outside my front door.I was surrounded by family and friends,
and I never really felt alone.
I did okay at school and never got into trouble.
That’s why I couldn’t understand why the universe seemed to punish me.
Why these things happened to me.
What had I done to deserve it?
I was just a child.
Some of what shaped me are things no child should ever experience.
For many years, I carried silence — believing it was safer to hide the truth than to speak it.
The weight of those years followed me into my youth, where I searched for something to fill the emptiness inside.
But even in the darkness, a quiet strength lived within me — a spark that refused to die.
Through all of it, I held on to one belief — that this was my destiny.
That everything happening to me, no matter how painful, had a purpose.
It was that belief that kept me alive, that whispered that one day, all of this would lead me somewhere brighter.
For years, I thought destiny was something written for me — something I had to endure.
Only later did I realize that destiny isn’t fixed; it moves with the choices we make
and the love we allow ourselves to feel.
That spark of faith became my compass, guiding me toward healing, toward self-love,
and toward the understanding that I was never broken — only becoming.
Today, I see my past not as my shame, but as the soil where my deepest wisdom grew.
It taught me empathy, courage, and the sacred importance of listening to my own heart.
My roots may hold pain, but they also hold light — and through them, I’ve found my way home to myself.
My Awakening
For many years, I lived the way I thought I was supposed to.
I became a mother, got married, worked hard and tried to do everything right.
I loved my family deeply, but somewhere along the way, I lost myself.
In the spring of 2016, not long after returning to work from maternity leave with my youngest son,
my body said stop.
I had a blackout at work — and that moment became a wake-up call I couldn’t ignore.
Later that year, I hit the wall completely.
I was exhausted, both physically and mentally, and had to let go of the life
I once believed I was meant to hold together.
Since then, I’ve come to understand that my body had been trying to speak to me
long before everything fell apart.
It whispered through pain, tension, and exhaustion — gentle warnings I didn’t yet know how to listen to.
When I didn’t slow down, the whispers grew louder.
Eventually, my body had to scream for me to stop.
Through fatigue, illness and pain, it kept repeating the same message: something inside needs your attention.
Over time, I realized my body was not my enemy — it was my greatest messenger,
carrying truths I had spent years trying to silence.
At first, it felt like losing everything.
But in truth, it was the beginning of finding myself.
Through rest, therapy, and deep reflection, I began to see how my body had never betrayed me
— it had protected me.
Each symptom, each pause, each tear became an invitation to heal, to listen, to slow down.
My awakening didn’t come through light and bliss, but through honesty and surrender.
It came in moments of silence, in the forest, on the yoga mat, in the small spaces where I could finally breathe without pretending to be strong.
It taught me that strength isn’t about pushing through — it’s about allowing yourself to soften, to feel,
and to rise again in truth.
Becoming Destiny
As I began to heal, I also began to remember.
Not just the memories of what had been painful, but the truth of who I really am underneath it all
-a soul who came here to create, to love, to guide, and to shine.
Through yoga, meditation, writing, and time in nature, I slowly started to connect the pieces of my life.
Every loss, every illness, every pause had carried meaning.
Nothing was wasted.
Everything was preparing me for what was to come.
For years, I believed destiny was something written for me — something I had to accept.
But I now know that destiny is created moment by moment, breath by breath, through every choice made in love.
It isn’t something that happens to us — it’s something that flows through us
when we live in alignment with our truth.
Destiny of Eternal Love was born from that realization.
It grew from my desire to share what helped me heal
—to remind others that even the deepest wounds can become gateways to light.
To me, it is more than a name.
It is a vibration — a way of living guided by compassion, authenticity, and connection.
Today, I live more slowly.
I move with intention.
I listen when my body speaks and honor the rhythm of my own energy.
There are still days of pain and fatigue, but they no longer define me — they remind me to rest,
to ground, to breathe.
I am not the same woman I once was.
I am softer, yet stronger.
I am more real, more present, more at peace.
I have become my own destiny —and through love, I continue to create the life my soul came here to live.
But my journey is not finished.
I am still unfolding, still learning, still becoming.
Healing is not a destination — it’s a way of living.
Every day I grow a little deeper into myself, and with each breath, I choose again
—to walk this path with openness, courage, and love.
About Destiny
My given name is Hilde Iren, but over time I’ve come to be known as Destiny —
a name that found me when I began to truly find myself.
For most of my life, I believed destiny was something written for me — something I had to endure.
But through healing, awakening, and learning to listen to my own heart,
I realized that I have the power to shape my own path.
The name Destiny reminds me of that truth every day.
It carries the energy of transformation — from surviving to creating, from silence to expression,
from pain to purpose.
To me, Destiny isn’t just a name.
It’s a choice.
A reminder that no matter where we come from or what we’ve been through,
we always have the power to begin again — with love.
With Love,
Destiny
Why I write in English
I choose to write in English because my vision and the work I am building reach beyond
the borders of Norway.
It feels natural for me to express myself in a language that can connect across cultures and hearts.
Not everything on my website will be written in both English and Norwegian —
but the parts of my story that feel important to share in both languages, like this page,
will be available in both.
My roots are Norwegian, and writing in English allows me to share my journey
with people from all around the world.
Hvorfor jeg skriver på engelsk
Jeg velger å skrive på engelsk fordi visjonen min og det jeg bygger, strekker seg utover Norge.
Det føles naturlig for meg å uttrykke meg på et språk som kan nå mennesker på tvers av grenser og kulturer.
Ikke alt på nettsiden vil være på begge språk —
men de delene av historien min som føles viktig å dele bredt, som denne siden, vil også finnes på norsk.
Røttene mine er norske, og engelsk gjør det mulig for meg å dele reisen min med mennesker fra hele verden.
Velkommen, vakre sjel
Et varmt velkommen til Destiny of Eternal Love.
Jeg heter Hilde Iren, og jeg er kvinnen bak dette rommet — et rom født av kjærlighet, transformasjon og et dypt ønske om å hjelpe andre å finne tilbake til sitt sanne jeg.
Min reise
Dette er ikke historien om en person som har alt på plass.
Det er historien om å falle og reise seg igjen.
Om å bli knust og hel.
Om å glemme og å huske.
Det handler om å lære å lytte — til kroppen, hjertet
og den stille stemmen inni som alltid har visst veien hjem.
Min reise er fortsatt i bevegelse.
Jeg er ikke ved slutten — jeg går den, ett pust, ett valg og én handling
av kjærlighet om gangen.
Gjennom mørke og lys, gjennom stillhet og vekst, fortsetter jeg å bli den jeg alltid var ment å være.
Mine røtter
Jeg er født og oppvokst i den lille bygda Alvdal, midt i hjertet av Norge.
Jeg så for første gang livets lys i november 1979. Jeg vokste opp sammen med mamma, pappa og lillebroren min.
Det første året bodde vi hos besteforeldrene mine.
Deretter leide foreldrene mine et hus i noen år, før de bygde sitt eget på midten av 80-tallet —
stedet som ble mitt barndomshjem.
Jeg vokste opp med naturen rett utenfor døra. Jeg var omgitt av familie, venner og trygghet,
og jeg følte meg sjelden alene.
Jeg gjorde det bra på skolen og var aldri i trøbbel.
Derfor forstod jeg ikke hvorfor universet tilsynelatende straffet meg.
Hvorfor skjedde disse tingene med meg?
Hva hadde jeg gjort for å "fortjene" det?
Jeg var bare et barn...
Noe av det som formet meg i min barndom, er ting ingen barn burde oppleve!
I mange år bar jeg på hemmeligheter alene — i troen på at det var tryggere å skjule sannheten
enn å si den høyt.
Tyngden av disse årene fulgte meg inn i ungdomstiden, hvor jeg lette etter noe som kunne fylle tomrommet inni meg og fjerne smerten & skammen.
Men selv i mørket fantes det en stille styrke i meg — en gnist av en flamme som nektet å slukke.
Gjennom alt holdt jeg fast på én tanke:
At dette var min skjebne.
At alt som skjedde, uansett hvor vondt, hadde en mening.
Den troen holdt meg i live. Den hvisket at alt dette en dag ville føre meg til noe lysere.
I mange år trodde jeg at skjebnen var skrevet for meg — noe jeg måtte tåle.
Men senere forstod jeg at skjebnen ikke er fast.
Den beveger seg med valgene vi tar og kjærligheten vi tillater oss å ta imot.
Den lille gnisten av tro ble kompasset mitt — mot healing, mot egenkjærlighet, og mot erkjennelsen av at jeg aldri var ødelagt — jeg var i ferd med å bli meg selv.
I dag ser jeg ikke lenger på fortiden min som skam, men som jorden der min dypeste visdom vokste frem.
Den lærte meg empati, mot og den hellige kraften i å lytte til mitt eget hjerte.
Mine røtter bærer både smerte og lys — og gjennom dem fant jeg veien hjem til meg selv.
Min oppvåkning
I mange år levde jeg slik jeg trodde jeg skulle.
Jeg ble mamma, giftet meg, jobbet hardt og prøvde å gjøre alt riktig.
Jeg elsket familien min dypt, men et sted på veien mistet jeg meg selv.
Våren 2016, kort tid etter at jeg kom tilbake i jobb etter mammaperm med yngstemann, sa kroppen min stopp.
Jeg fikk blackout på jobb — en hendelse jeg ikke kunne ignorere.
På høsten samme år møtte jeg veggen helt.
Jeg var utslitt, både fysisk og mentalt, og måtte slippe taket i det livet jeg hadde prøvd å leve.
I ettertid har jeg forstått at kroppen min hadde forsøkt å snakke til meg lenge før alt raknet.
Den hvisket gjennom smerte, spenninger og utmattelse — varsler jeg ikke forstod.
Når jeg ikke lyttet, ble hviskingen sterkere.
Til slutt måtte kroppen skrike for å få meg til å stoppe.
Gjennom tretthet, sykdom og smerte gjentok den det samme budskapet:
Noe inni deg trenger oppmerksomhet.
Etter hvert forstod jeg at kroppen min ikke var min fiende — den var min budbringer.
Den bar sannheter jeg hadde forsøkt å fortrenge.
I starten føltes det som å miste alt.
Men i virkeligheten var det begynnelsen på å finne meg selv.
Gjennom hvile, terapi og dyp selvrefleksjon så jeg at kroppen min aldri hadde sviktet meg.
Den hadde beskyttet meg.
Hver pause, hver tåre, hvert symptom var en invitasjon til å lytte, til å heles, til å finne tilbake.
Min oppvåkning kom ikke som noe magisk og lett – den kom gjennom ærlighet og det å våge å slippe taket.
Den kom i stillheten, i naturen, på yogamatten, i de små rommene der jeg endelig kunne puste
uten å late som jeg var sterk.
Jeg lærte at styrke ikke handler om å presse seg gjennom — men om å mykne, å føle,
og å reise seg igjen i sannhet.
Å bli Destiny
Da jeg begynte å heles, begynte jeg også å huske.
Ikke bare minnene som gjorde vondt, men sannheten om hvem jeg egentlig er under alt —
en sjel som kom hit for å skape, elske, veilede og skinne.
Gjennom yoga, meditasjon, skriving og tid i naturen begynte bitene av livet mitt å falle på plass.
Hvert tap, hver pause, hver sykdom hadde hatt en mening.
Ingenting var bortkastet.
Alt hadde forberedt meg på det som ventet.
I mange år trodde jeg at skjebnen var skrevet for meg.
Men nå vet jeg at skjebnen skapes øyeblikk for øyeblikk,
pust for pust — gjennom valg som springer ut fra kjærlighet.
Det er ikke noe som skjer med oss — det er noe som strømmer gjennom oss når vi lever i sannhet.
Destiny of Eternal Love ble født fra denne innsikten.
Det vokste frem av ønsket om å dele det som hjalp meg å heles —
for å minne andre om at selv de dypeste sårene kan heles med tiden.
For meg er Destiny mer enn et navn.
Det er en frekvens — en måte å leve på, veiledet av medfølelse, autentisitet og forbindelse.
I dag lever jeg saktere.
Jeg beveger meg med intensjon.
Jeg lytter når kroppen snakker, og jeg ærer rytmen i min egen energi.
Det finnes fortsatt dager med smerte og utmattelse, men de definerer meg ikke lenger —
de minner meg om å hvile, å jorde, å puste.
Jeg er ikke den kvinnen jeg en gang var.
Jeg er mykere, men sterkere.
Mer ekte, mer tilstede, mer i fred.
Jeg har blitt min egen skjebne —
og med kjærlighet fortsetter jeg å skape livet sjelen min kom hit for å leve.
Min reise er ikke over.
Jeg er fortsatt i prosess, fortsatt lærende, fortsatt i utvikling.
Healing er ikke et mål — det er en måte å leve på.
Hver dag vokser jeg litt dypere inn i meg selv, og med hvert pust velger jeg på nytt —
å gå denne veien med åpenhet, mot og kjærlighet.
Om Destiny
Mitt egentlige navn er Hilde Iren,
og Destiny er navnet som vokste frem i meg da jeg begynte min indre reise.
I store deler av livet trodde jeg at skjebnen var noe som var skrevet for meg.
Men gjennom healing, oppvåkning og evnen til å lytte innover,
forstod jeg at jeg selv kan forme min egen vei.
Navnet Destiny minner meg på denne sannheten hver dag.
Det bærer energien av transformasjon — fra å overleve til å skape, fra stillhet til uttrykk,
fra smerte til mening.
For meg er ikke Destiny bare et navn.
Det er et valg.
En påminnelse om at uansett hvor vi kommer fra, og uansett hva vi har opplevd,
har vi alltid muligheten til å begynne på nytt — med kjærlighet.
Med kjærlighet,
Destiny