Appreciating the Small Things in Life

I should have been in India right now, already well underway with my yoga teacher training.

But that’s not how things turned out.

As I write this, I’m sitting on the terrace at home in Alvdal. It’s almost 11:30 in the morning.

The fog has lifted, and the sun is beginning to peek through.

I hear the birds singing and the snow melting on the roof.

I feel the wind gently brushing through my hair, and the warmth of the sun on my face.

Spring is on its way.

Moments like this slow my heartbeat and bring me a deep sense of inner calm.

Days like this remind me that it’s the small things in life that truly matter.

The small things that give me something to write about in my gratitude journal.

I believe many people dream about winning the big lottery jackpot — being able to buy everything they’ve ever dreamed of in life.

I know I certainly dream about that sometimes.

This past week has brought many emotions after my trip to India had to be canceled because of the war in the Middle East.

I’ve felt irritation toward the airline, Qatar Airways, for being very poor at communicating information.

I’ve felt disappointment that my plans once again had to be canceled.

I’ve felt frustration — almost like the universe is working against me.

Why does something always seem to happen every time I’m about to travel?

Yet, in the middle of it all, I still feel gratitude.

I am grateful that I am safely at home in Norway, and that I wasn’t one of the travelers stuck at the airport in Doha in the middle of a war.

Patience is something that has truly been tested this past week.

Not knowing, and waiting for answers and information, really pushes patience to its limits.

It has forced me to slow down and take one day at a time.

Not to mention one thing at a time.

So what have the events of this past week taught me?

First and foremost, they have reminded me to appreciate the small things in life — which, in reality, are not small at all.

Family and friends.

A warm and safe home.

Clean water and food.

Freedom and freedom of speech.

Being able to sleep safely at night.

Sitting outside and enjoying the sun in peace and quiet.

And then there are the small, unexpected reminders.

A blooming orchid from my friend at Råholt —

the one who welcomed me into her home when my flight was canceled.

Yesterday, the first bud opened.

Maybe it’s a sign that some things simply need a little more time to bloom.

This list could be much longer, but these are things most of us take for granted in everyday life — and we often forget to be grateful for them.

Another thing I’ve learned is that I will never give up on my dreams.

My journey to India had to be postponed this time, but I’m not giving up.

I will go to India.

Knowing that makes it less painful that I didn’t get to leave in March.

As long as we keep our eyes on the goal, we will reach it — sooner or later.

Destiny 💫

---

De små tingene i livet

Jeg skulle ha vært i India nå, og vært i gang med min utdanning innen yoga.

Men slik gikk det altså ikke.

I skrivende stund sitter jeg hjemme på terrassen i Alvdal.

Klokka nærmer seg halv tolv på formiddagen.

Tåka har lettet, og sola titter frem.

Jeg hører fuglene kvitre og snøen som smelter på taket.

Jeg kjenner vinden som forsiktig stryker meg over håret,

og jeg kjenner sola som varmer i ansiktet mitt.

Våren er i anmarsj.

Øyeblikk som dette gir meg hvilepuls og indre ro.

Dager som dette får meg til å innse at det er de små tingene i livet som virkelig teller.

Det er de små tingene i livet som gir meg noe å skrive om i takknemlighetsboka mi.

Jeg vil tro at det er flere enn meg der ute som drømmer om å vinne den store Lotto-gevinsten,

for så å kunne kjøpe alt man tidligere har drømt om i livet.

Jeg drømmer i hvert fall om den gevinsten.

Den siste uka har jeg kjent på mange følelser i forbindelse med at India-turen måtte avlyses på grunn av krigen i Midtøsten.

Jeg har kjent på irritasjon over at flyselskapet Qatar Airways har vært elendige til å gi ut informasjon.

Jeg har kjent på skuffelse over at planene mine nok en gang måtte avlyses.

Jeg har kjent på frustrasjon over følelsen av at universet jobber mot meg –

hvorfor skjer det noe hver gang jeg skal reise?

Likevel, midt oppi det hele, kjenner jeg på takknemlighet.

Jeg er takknemlig for at jeg er trygt hjemme i Norge, og ikke var en av dem som ble sittende fast på flyplassen i Doha midt i en krig.

Tålmodighet er virkelig en egenskap jeg har fått testet den siste uka.

For det å ikke vite, og det å vente på informasjon og svar, setter virkelig tålmodigheten på prøve.

Det har tvunget meg til å sette ned tempoet og ta én dag av gangen.

For ikke å snakke om å ta én ting av gangen.

Så hva har den siste ukens hendelser lært meg?

Først og fremst har den lært meg å sette pris på de små tingene i livet –

som i realiteten ikke er så små.

Familie og venner.

Et varmt og trygt hjem.

Rent vann og mat.

Frihet og ytringsfrihet.

Å sove trygt om natta.

Å kunne sitte ute og nyte sola i stillhet og ro.

Og så finnes det de små, uventede påminnelsene.

En blomstrende orkidé fra venninnen min på Råholt —

hun som tok meg inn i varmen da flyet mitt ble kansellert.

I går åpnet den første knoppen seg.

Kanskje er det et tegn på at noen ting bare trenger litt mer tid til å blomstre.

Denne lista kunne vært mye lengre, men dette er ting de fleste av oss tar for gitt i hverdagen —

og vi glemmer ofte å være takknemlige for dem.

En annen ting jeg har lært, er at jeg aldri skal gi opp drømmene mine.

Min reise til India måtte avlyses nå, men jeg gir ikke opp.

Jeg skal til India.

Det å vite det gjør det mindre sårt at jeg ikke kom avgårde nå i mars.

Så lenge vi har øynene på målet vårt, vil vi nå det – før eller senere 💫

Destiny 💫