When Life Hits Hard…

There have been many moments during the past ten years where I’ve thought:

“This must be rock bottom.

It can’t get worse than this.

From here, things can only get better.”

And still — it happens again.

Why?

If you’ve read my “About Me,” “My Story,” or earlier blog posts, you know that this year — especially this autumn — has been heavy. Yes, there have been bright moments too, but a lot has been challenging.

And on Saturday, it happened once more:

I hit bottom.

Loneliness

I had just dropped my youngest off for a visit.

When I came home, I did some laundry, fixed a loose trim in the bathroom,

and sat down to watch TV.

Next to me was a big chocolate bar 🙄

And before I even realized it, I had eaten almost the entire thing.

I made myself some proper food instead, sat back down — and that’s when the thoughts started spinning:

Why did I do that? I know how it affects my body…

Guilt.

Self-blame.

Frustration.

Sadness.

Irritation.

Everything hit at once.

And then the tears came.

It felt like everything I had held inside suddenly rushed through my whole body.

I felt exhausted. Empty. Raw. And… lonely.

Have you ever felt that?

That deep loneliness — even though you do have family and friends you care about,

and who care about you? ❤️

The Law of Jante

When the tears settled, new thoughts came.

We still live in a society where the old Law of Jante — from Aksel Sandemose’s novel — whispers in our ear:

You should not think you’re anything special.

You should not believe you’re as good as us.

You should not think you’re better.

You should not think you know more.

You should not think anyone cares about you.

… and so on.

Is this the reason why it’s so difficult to be honest when we’re not okay?

Is this why we hold back?

Why we share the good things — but hide the pain?

Even when something positive happens, that voice sneaks in:

“What if people think I’m bragging?”

After many years of struggling with mental health, I KNOW talking helps.

And still… I don’t always manage to do it.

Because the thoughts come:

I don’t want to bother anyone.

I don’t want to be the one who always complains.

I don’t want to drag others down.

And the worst?

When you finally gather the courage to open up — and you’re met with:

“Life goes up and down.”

“Everyone feels like that sometimes.”

“You just need to pull yourself together.”

“It’s just a phase.”

Would you want to be met like that when you dare to be vulnerable?

Vulnerability and Strength

What hit me hardest that evening was how vulnerable and helpless I felt.

That old feeling returned — the belief that I always have to be strong for others.

I am a mother. I can’t be weak.

If I fall apart, it will affect my children.

It’s like I’m supposed to carry everything and everyone around me.

And that does something to a person.

It creates a pressure — like a heavy hand pressing against your chest.

And sometimes it feels like I’m drowning a little.

Not physically, but inside — in the responsibility, the expectations, the constant pressure to hold everything together.

The truth is:

I haven’t gotten back up yet.

Not this time.

I’m just trying to put words on what happened.

And maybe… that is enough for now.

Do we always have to rise immediately?

Do we always have to search for the positive, find the strength, smile bravely, move forward?

Maybe it’s okay to stay down for a moment.

Maybe it’s human.

Maybe it’s our body and heart quietly whispering:

“I need a pause.”

What I’ve Learned

If there’s one thing the past years have taught me, it’s this:

Listen.

Just listen.

Not to respond.

Not to fix.

But to be present — here, in the moment.

When someone opens up, they don’t necessarily need advice.

They need to be seen.

They need the safety of someone listening without judgment.

They need you to simply be there. 🙏

Affirmation

I am enough ❤️

And so are you.

You are unique — there is only one of you in the whole universe.

And you are, exactly as you are, enough. ❤️

Destiny 💫

---

Livet skjer...

Når vet man egentlig at man har nådd bunnen?

De siste ti årene har jeg flere ganger tenkt:

Nå har jeg nådd bunnen. Nå kan det ikke bli verre. Herfra kan det bare gå oppover.

Og likevel – skjer det igjen.

Hvorfor?

Dere som har lest «About Me», «My Story» og tidligere blogginnlegg vet at dette året, og spesielt denne høsten, har vært tung. Selv om det har vært lyspunkter, så har det også vært mye som har utfordret meg.

Og i dag kom den følelsen igjen:

Jeg traff bunnen.

Ensomhet

Jeg hadde akkurat kjørt minstemann bort på besøk.

Da jeg kom hjem, ordnet jeg litt klesvask, fikset en list på badet og satte meg ned for å se TV.

Ved siden av meg lå en stor sjokoladeplate 🙄

Og jeg spiste nesten hele før jeg klarte å stoppe.

Jeg laget meg litt ordentlig mat i stedet og fortsatte å se på TV, men tankene begynte å spinne:

Hvorfor gjorde jeg det? Jeg vet jo hvordan kroppen reagerer…

Anger. Bebreidelse. Oppgitthet. Irritasjon. Tristhet.

Alt kom på en gang.

Så kom tårene.

Det var som om alt jeg hadde holdt igjen, for gjennom kroppen på én gang.

Jeg følte meg plutselig så sliten. Tom. Sår. Og… ensom.

Har du kjent på den følelsen?

Følelsen av å være ensom – selv om du har både familie og venner som bryr seg om deg, og du om dem? ❤️

Janteloven

Da tårene stilnet, kom nye tanker.

Vi lever fortsatt i et samfunn hvor Janteloven – denne gamle «regelen» fra Aksel Sandemoses roman – fortsatt ligger og hvisker i øret vårt:

Du skal ikke tro du er noe.

Du skal ikke tro du er bedre enn oss.

Du skal ikke tro du vet mer enn oss.

Du skal ikke tro du duger.

Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.…

Og så videre.

Er det disse «lovene» som gjør det så vanskelig å være ærlig når vi ikke har det bra?

Er det derfor vi holder igjen?

Er det derfor vi deler det positive, men skjuler det som gjør vondt?

For ja – selv når vi deler noe godt, lurer en stemme:

Hva om de tenker at jeg skryter?

Etter mange år med psykiske utfordringer VET jeg at det hjelper å snakke med noen.

Likevel klarer jeg det ikke alltid.

For tankene kommer:

Jeg skal ikke plage andre.

Jeg vil ikke være hun som alltid klager.

Jeg vil ikke dra andre ned med meg.

Og det verste?

Når man først våger å åpne seg og blir møtt med:

«Det går over.»

«Alle har det sånn.»

«Nå må du ta deg sammen.»

«Det er bare en fase.»

Ville du likt å bli møtt sånn når du endelig tør å være sårbar?

Sårbarhet og styrke

Jeg tror kanskje det som traff meg hardest i dag, var hvor sårbar og hjelpeløs jeg følte meg.

Den gamle følelsen kom tilbake — følelsen av at jeg alltid må være sterk for andre.

Jeg er mamma. Jeg kan ikke være svak.

Hvis jeg faller sammen,

vil det gå utover barna mine.

At jeg, på en eller annen måte,

må bære alt og alle rundt meg.

Og det gjør noe med et menneske.

Det skaper et press som legger seg som en tung hånd over brystet.

Noen ganger føles det som om jeg drukner litt.

Ikke fysisk, men inni meg — i kravene, ansvaret, forventningene og alt jeg prøver å holde oppe.

For sannheten er:

Jeg har ikke reist meg igjen.

Ikke ennå.

Jeg prøver bare å sette ord på det som skjedde.

Og kanskje er det nok akkurat nå.

For må vi alltid reise oss med én gang?

Må vi alltid finne det positive, være sterke, smile tappert, se fremover?

Kanskje det er greit å være nede litt.

Kanskje det er helt menneskelig.

Kanskje det ikke er et tegn på svakhet, men et tegn på at kroppen og hjertet mitt prøver å si:

«Jeg trenger en pause».

Det jeg har lært

Hvis det er én ting jeg har lært de siste årene, så er det dette:

Lytt.

Bare lytt.

Ikke for å svare. Ikke for å fikse.

Men for å være til stede — her og nå.

Når noen åpner seg, trenger de ikke nødvendigvis råd.

De trenger å bli sett.

De trenger tryggheten i at du lytter, uten å dømme og uten å fikse.

De trenger at du er der. 🙏

Affirmasjon

Jeg er god nok ❤️

Og det er du også.

Du er unik. Det finnes bare én av deg i hele universet.

Og du er – akkurat som du er – god nok. ❤️

Destiny 💫