When the Journey Stops Before It Begins

Saturday, February 28

It’s 7:47 a.m., and I’m sitting on the train between Alvdal and Hamar. Outside the window, Østerdalen lies quiet and cold — and before we even reach Hanestad, I’ve already seen five moose along the tracks 🫎🤩

It’s completely surreal that I’m actually on my way.

At 10:13 a.m., I’m on the train from Hamar to Gardermoen Airport.

Now I can feel it — that flutter in my stomach. Butterflies. Excitement. A little nervousness.

This is happening.

The airport feels quieter than I expected, but I don’t think much of it.

As check-in approaches at noon, I get in line. There’s a subtle tension in the air.

I start talking to an Indian man standing in front of me. He tells me that the U.S. and Israel have attacked Iran, and that the airspace over the Middle East has been closed.

Shortly after, it’s confirmed: the flight is canceled.

The message from the airport staff is simple: Go home.

Contact Qatar Airways via WhatsApp or phone.

I stay at Gardermoen until around 6:20 p.m. Some people manage to get in touch with Qatar. Many don’t. There’s a strange atmosphere — strangers connected by the same sudden stop.

And yet, in the middle of all that uncertainty, something beautiful happens.

A friend who lives about 20 minutes from the airport sees my Snapchat story and sends a message:

“You can stay with us.” 🥰

At her place, her partner and she serve baked potatoes and steak. We watch Norway’s Eurovision selection show together. It turns into a warm, safe evening in the middle of the chaos. I’m so grateful they opened their home to me 🙏

At the airport, I also met several kind people — women from Moelven and Kristiansand, a lovely couple from Finland (living in Norway), and the man from India. I hope I’ll meet some of them again when new flights are scheduled.

Sunday, March 1

I wake up in Råholt.

I fell asleep late and woke up several times during the night. Checked my phone. Updates from Qatar. Fell asleep again. Awake around 6:30 a.m.

It’s a strange feeling — to be “on your way,” yet not moving forward.

It’s almost 8:00 a.m. now. I go upstairs to see if they’re awake. I feel hopeful. Maybe new flight times will come today? 🤞✨

Monday, March 2

The airspace is still closed.

I’m driven to Gardermoen at 7:30 a.m. From there, I take the train to Hamar. I have lunch with a friend before continuing the train ride home to Alvdal.

It feels strange traveling in the opposite direction.

At the station, I’m picked up by my daughter and her partner. We have pizza for dinner. Later, my ex-husband and my youngest son come over. We spend a cozy evening together and eat ice cream. My youngest stays the night 🥰

What was supposed to be the beginning of four weeks in India becomes, instead,

an evening in my own home ❤️

Tuesday, March 3

Another restless night. Many awakenings.

I get up just before 7:00 a.m.

The airspace is still closed. I haven’t heard anything further from Qatar about a new ticket.

What I feel most right now is disappointment.

Not dramatic. Not angry.

Just a quiet, heavy disappointment over a journey that stopped before it began.

I was ready. I had already left — mentally and emotionally.

And then I had to gather myself back again.

But one thing I know:

My journey has begun.

It simply took an unexpected pause.

And I still believe I will have the opportunity to travel later this week 🙏

Sometimes the journey begins long before the plane takes off.

Update – March 5

As I’m writing this, a few days have passed since these notes were written.

The airspace over the Middle East is still closed, and it now seems that I unfortunately won’t make it to India this time.

Of course, that’s disappointing. I had been looking forward to this journey —

and to my time in Rishikesh — for a long time.

At the same time, I’m trying to remind myself that sometimes life moves in a different direction than we planned. Perhaps another opportunity will come later.

The journey I had prepared for didn’t unfold the way I imagined —

but maybe that doesn’t mean the journey is over.

Destiny 💫

---

Når reisen stopper før den begynner

Lørdag 28. februar

Klokka er 07:47 og jeg sitter på toget mellom Alvdal og Hamar.

Utenfor vinduet ligger Østerdalen stille og kald – og allerede før Hanestad har jeg sett fem elger langs togstrekningen 🫎🤩

Det er helt uvirkelig at jeg faktisk er på vei.

Klokka 10:13 sitter jeg på toget fra Hamar til Gardermoen. Nå begynner det å kile i magen. Sommerfugler. Spenning. Litt nervøsitet. Dette skjer.

Flyplassen virker roligere enn jeg hadde forventet, men jeg tenker ikke så mye over det.

Når innsjekkingen nærmer seg kl. 12:00, stiller jeg meg i kø. Det er en uro i luften.

Jeg får kontakt med en indisk mann som står foran meg. Han forteller at USA og Israel har angrepet Iran, og at luftrommet over Midtøsten er stengt.

Kort tid etter får vi det bekreftet: Flyet er kansellert.

Beskjeden fra flyplassen er enkel: Dra hjem. Kontakt Qatar Airways via WhatsApp eller telefon.

Jeg blir værende på Gardermoen til rundt kl. 18:20. Noen får kontakt med Qatar. Mange gjør det ikke. Det er en merkelig stemning – fremmede mennesker bundet sammen av det samme, plutselige stoppet.

Midt i alt det uforutsigbare skjer det også noe fint.

En venninne som bor 20 minutter unna flyplassen ser Snapchat-storyen min og sender melding:

 “Du kan sove hos oss.” 🥰

Hos henne og mannen får jeg servert bakt potet og biffsnadder. Vi ser på MGP Norge og midt i kaoset blir det en varm og trygg kveld.

Jeg er så takknemlig for at de åpnet hjemmet sitt for meg 🙏

På flyplassen rakk jeg også å bli kjent med flere fine mennesker – en kvinne fra Moelven, 2 kvinner fra Kristiansand, et hyggelig par fra Finland (som bor i Norge) og mannen fra India. Jeg håper vi møtes igjen når nye flyruter settes opp.

Søndag 1. mars

Jeg våkner på Råholt.

Jeg sovnet sent og våknet flere ganger i løpet av natten. Sjekket mobilen. Oppdateringer fra Qatar. Sovnet igjen. Våken rundt 06:30.

Det er en merkelig følelse å være “på vei”, men samtidig ikke komme videre.

Nå nærmer klokka seg 08:00. Jeg går opp for å se om de har stått opp. Jeg kjenner på håp. Kanskje kommer det nye flytider i dag? 🤞✨

Mandag 2. mars

Luftrommet er fortsatt stengt.

Jeg blir kjørt til Gardermoen kl. 07:30. Derfra tar jeg toget til Hamar. Jeg spiser lunsj med en venn før jeg tar toget videre hjem til Alvdal.

Det føles rart å reise motsatt vei.

På stasjonen blir jeg hentet av datteren min og samboeren hennes. Vi spiser pizza til middag. Senere kommer eksmannen min og minstemann. Vi har en koselig kveld og spiser is. Minstemann sover over 🥰

Det som skulle være starten på fire uker i India, blir i stedet en kveld i mitt eget hjem ❤️

Tirsdag 3. mars

Urolig natt igjen. Mange oppvåkninger.

Jeg står opp litt før kl. 07.

Luftrommet er fortsatt stengt. Jeg har ikke hørt noe mer fra Qatar om ny billett.

Det jeg kjenner mest på nå, er skuffelse.

Ikke dramatisk. Ikke sint.

Bare en stille, tung skuffelse over reisen som stoppet før den begynte.

Jeg var klar. Jeg hadde reist – mentalt og følelsesmessig. 

Og så måtte jeg hente meg selv tilbake igjen.

Men én ting vet jeg:

Reisen min har begynt.

Den tok bare en uventet pause. 

Og jeg har fortsatt tro på at jeg får muligheten til å reise i løpet av uka 🙏

Noen ganger starter reisen lenge før flyet letter.

Oppdatering – 5. mars

Mens jeg skriver dette, har det nå gått noen dager siden disse notatene ble skrevet.

Luftrommet over Midtøsten er fortsatt stengt, og det ser nå ut til at jeg dessverre ikke kommer meg til India denne gangen.

Det er selvfølgelig skuffende. Jeg hadde gledet meg enormt til reisen og til tiden i Rishikesh.

Samtidig prøver jeg å minne meg selv på at noen ganger går livet i en annen retning enn vi planlegger. Kanskje kommer det en ny mulighet senere.

Reisen jeg hadde forberedt meg på ble ikke slik jeg hadde sett for meg –

men kanskje betyr ikke det at reisen er over.

Destiny 💫