A Meeting with a Photographer — and How It Changed the Way I See Myself
- Destiny
- 27. jan.
- 6 min lesing
I can see myself in the mirror, and I’m familiar with what I see.
But when I look at photos of myself, it feels completely different.
Everything feels wrong.
As if it’s not really me I’m seeing.
You know how it is when you try on clothes in a fitting room — how mirrors and lighting behave differently from store to store. Some mirrors make you look slimmer, some bigger, some paler.
That’s how it feels when I look at photos of myself.
As if the images distort the way I look.
In the mirror, I am alive. I move, I breathe, I am present.
A photograph freezes a moment I’ve never experienced myself in.
The mirror is me as I know myself.
The photograph is me as I imagine others see me.
I’m not ashamed of how I look around other people. I’m not afraid of being seen.
It’s only when I look at photos of myself that this uncomfortable feeling appears.
Something I often experience is that when I speak honestly about myself and my relationship with my body, it gets turned into something about others.
As if my words are automatically interpreted through someone else’s wounds.
For me, this isn’t about how others look.
I don’t compare myself.
I don’t judge.
I’m talking about my relationship with my own body.
When a topic is sensitive, we often listen through our own experiences.
Then other people’s words can feel more personal than they were meant to be.
When subjects like body and weight are difficult, it’s easy to hear honesty as criticism.
But my honesty is not an attack.
How do you help someone who looks down on themselves
The main reason I chose to meet with a TFP photographer
was that I needed photos for my website.
But I also had another wish.
A wish to feel comfortable in front of the camera — and to like myself in photos.
TFP stands for Time For Prints.
For me, it was also about trust.
And about following through with something I knew was difficult, even though my gut feeling told me this was something I needed to do.
I met Tom Ståle to take photos for my website.
We met at a restaurant and talked for nearly two hours before going outside to take pictures.
Throughout the entire time, Tom Ståle made it clear that I could say no at any point.
That created a sense of safety.
I’m not actually afraid of being photographed.
The difficult part comes afterward — when I have to look at the photos.
I strongly want to be photogenic, and to like what I see.
I also knew what I was risking.
The same disappointment I’ve felt many times before when looking at photos of myself.
I want to lend you my eyes and a mirror
so you can see more than just your own flaws
When the photos arrived, there was no big transformation.
In total, I received 32 photos.
I chose 5 that I liked.
I didn’t like 14 at all.
The rest were okay.
It helped me realize that not all photos of myself are “ugly.”
I see a beautiful person
you only see a coward
In this setting, it was first the photographer who held the mirror —but then handed it to me.
That’s how it feels now.
That same evening after the shoot, I listened to the song “Speil” by Dugg, at the photographer’s recommendation.
The lyrics really struck me.
I want to lend you my eyes and a mirror
so you can see
see what I see
because I see more
The process is far from finished.
I still have a way to go before I fully accept and like what I see in photos.
But this process will help me get there.
And honestly — is anyone ever 100% satisfied with every photo taken of themselves?
Don’t be so hard on yourself
break your mirrors
and see yourself through me
Photographer: Tom Ståle
Excerpts from the song “Speil” by Dugg, used with permission.
Destiny 💫
Et møte med en fotograf – og hvordan det endret måten jeg ser meg selv på
Jeg kan se meg selv i speilet, og jeg er fortrolig med det jeg ser.
Men når jeg ser bilder av meg selv, føles det helt annerledes.
Da føles alt feil.
Som om det ikke er meg jeg ser.
Du vet når du prøver klær i et prøverom – hvordan både speil og belysning oppfører seg forskjellig fra butikk til butikk. Noen speil gjør deg smalere, noen større, noen blekere.
Slik føles det når jeg ser bilder av meg selv.
Som om bildene forvrenger utseendet mitt.
I speilet er jeg levende.
Jeg beveger meg, puster, er i øyeblikket.
Et bilde fryser et øyeblikk jeg aldri har opplevd meg selv i.
Speilet er meg slik jeg kjenner meg selv.
Bildet er meg slik jeg tror andre ser meg.
Jeg skjemmes ikke av utseendet mitt ute blant andre. Jeg er ikke redd for å bli sett.
Det er først når jeg ser bilder av meg selv at denne ubehagelige følelsen kommer.
Noe jeg ofte opplever, er at når jeg snakker ærlig om meg selv og mitt syn på egen kropp, så blir det gjort om til noe som handler om andre.
Som om mine ord automatisk blir tolket gjennom andres sår.
For meg handler det ikke om hvordan andre ser ut.
Jeg sammenligner meg ikke.
Jeg vurderer ikke.
Jeg snakker om mitt forhold til min egen kropp.
Når et tema er sårt, lytter vi ofte gjennom våre egne erfaringer.
Da kan andres ord føles mer personlige enn de var ment.
Når temaer som kropp og vekt er vanskelige, er det lett å høre andres ærlighet som kritikk.
Men min ærlighet er ikke et angrep.
Hvordan hjelper man den som ser ned på seg selv
Hovedgrunnen til at jeg valgte å møte en TFP-fotograf,
var at jeg ønsket bilder til nettsiden min.
Men jeg hadde også et annet ønske.
Et ønske om å bli trygg foran kamera – og å like meg selv på bilder.
TFP står for Time For Prints.
For meg handlet det også om tillit.
Og om å gjennomføre noe jeg kjente var vanskelig,
selv om magefølelsen sa at dette var noe jeg skulle gjøre.
Jeg møtte Tom Ståle for å ta bilder til nettsiden min.
Vi møttes på en restaurant og snakket sammen i nesten to timer før vi gikk ut for å ta bilder.
Hele veien gjorde Tom Ståle det tydelig at jeg kunne si nei når som helst.
Det skapte trygghet.
Jeg er egentlig ikke redd for å bli fotografert.
Det vanskelige kommer etterpå – når jeg skal se bildene.
Jeg har et sterkt ønske om å være fotogen, og å like det jeg ser.
Jeg visste også hva jeg risikerte.
Den samme skuffelsen jeg har opplevd mange ganger før når jeg har sett bilder av meg selv.
Jeg vil låne deg mine øyne og et speil
så du kan se mer enn bare egne feil
Da bildene kom, var det ingen stor forvandling.
Totalt fikk jeg 32 bilder. Jeg valgte ut 5 som jeg likte. 14 likte jeg ikke i det hele tatt. Resten var helt ok.
Det hjalp meg å se at ikke alle bilder av meg selv er «stygge».
Jeg ser en flott person
du ser selv en kujon
I denne settingen var det først fotografen som holdt speilet – men som siden ga det til meg,
slik føler jeg det nå.
Samme kveld som fotograferingen, etterpå, hørte jeg sangen Speil av Dugg, på oppfordring fra fotografen. Teksten traff meg.
Jeg vil låne deg mine øyne og et speil
så du kan se se hva jeg ser
for jeg ser mer
Prosessen er på langt nær ferdig.
Jeg har en vei å gå før jeg fullt ut aksepterer og liker det jeg ser på bilder.
Men denne prosessen vil hjelpe meg dit.
Og helt ærlig – er det vel ingen som er 100 % fornøyd med alle bilder som blir tatt av dem selv?
Ikke vær så streng mot deg selv
for knus dine speil
å se deg gjennom meg
Fotograf: Tom Ståle
Utdrag fra sangen «Speil» av Dugg, brukt med tillatelse. https://open.spotify.com/track/6eCQP6GhifUtdttzrojWyx?si=e466bdb7286246bc
Destiny 💫
Kommentarer