When the Body Screams While Life Keeps Demanding

I have lived with kidney stones for many years. This time, I met it differently.

On Wednesday, I felt the first signs of a kidney stone attack coming on. A pain I know all too well. A pain I never mistake for anything else.

Since December 2003, I have been through countless rounds of this. Years of attacks, waiting, and pain management — and a healthcare system that, at best, manages the situation, but rarely understands what it actually means to live with recurrent kidney stones over time.

Kidney stones are not a highly prioritized area of research. There is limited information, few answers, and even fewer explanations that make sense when you are in the middle of it. Like many others living with recurring pain, I have tried to read and learn what I can.

Kidney stones form when substances in the urine — such as calcium, oxalate, or uric acid — crystallize and harden into stones in the kidneys. In some people, the stones are small and may pass without major issues. In others, they become lodged and trigger pain often described as among the most severe a human can experience.

The pain does not come from the kidney itself, but from the ureter as the body attempts to push the stone through. It is an intense, wave-like pain that often radiates from the lower back toward the abdomen and groin. In medical textbooks, nausea and vomiting are described as common accompanying symptoms, and many patients are also clearly tender to percussion over the kidneys.

Theoretically.

For me, this has never been true. I have never been nauseated. Never vomited. Instead, my body responds with an acute evacuation response — the body empties the bowels, without it being diarrhea. 

In addition, the pain has often felt like being in labor — contractions, back pain, a strong urge to move, and an intense downward pressure that cannot be ignored — up to a point where the pain becomes unbearable and ultimately surpasses what I myself have experienced in childbirth.

These are symptoms that rarely fit the classic picture of kidney stones. And precisely for that reason, they have repeatedly led to doubt. When I am also rarely clearly tender in the back, my pain is often met with skepticism. Not because it is not real — but because it does not follow the theory.

This is where the frustration truly arises. When lived experience is forced to yield to expectation. When the body is not allowed to deviate from the textbook. When healthcare becomes too bound to theory, and not open enough to the reality that symptoms can manifest differently from one person to another.

Because when a patient’s experience is not believed, it is not only about a missed or delayed diagnosis — it is about losing trust, safety, and the sense of being taken seriously in one’s own body.

There are known risk factors for kidney stones, including hormonal changes, dehydration, genetic predisposition, and prolonged stress. In women, pregnancy can be a triggering factor. In my case, the first attack occurred the day after a miscarriage. Whether that was the direct cause, I cannot say with certainty.

Kidney stones are also known to have a high risk of recurrence. Once you have had one episode, the likelihood of future attacks increases. Even so, treatment is largely symptomatic: pain relief, fluids, and waiting. Only when a stone is large enough, becomes lodged over time, or leads to infection are further interventions considered.

For those living with repeated attacks, this often means being sent home to “ride it out.” Again and again.

When Theory Meets Reality

On Thursday evening, the pain became too intense, and I had to call the emergency medical service. I was admitted to the hospital, eventually received pain relief — intravenous morphine — and for the first time in days, I slept through the night.

On Friday at 2:00 p.m., a CT scan was performed. It showed several stone fragments measuring between 5 and 7 millimeters. Later that evening, I was discharged. There was nothing more they could do at the local hospital in Tynset, and since the pain had eased, I was sent home. I arrived around 7:30 p.m.

By Saturday morning, the pain began to intensify again.

Around 12:30 p.m., the hospital physician called me. He told me he had consulted with a urologist at Hamar Hospital. The urologist did not want to perform surgery. He wanted to wait and see,

believing the stone fragments should pass on their own.

I protested.

But as the doctor said — there was nothing more he could do if the urologist said no. I was given the on-call number and told I could call at any time if things worsened.

When I hung up the phone, my body collapsed into emotion. 

Despair. Anger. Frustration. Pain. 

And an overwhelming sense of not being taken seriously.

I cried. 

And cried. 

And cried.

Meeting the Pain Differently

Previously, I met these attacks with my full focus on the pain and the need for pain relief — and often without finding any sense of calm.

This time, it was different. I took pain medication, but instead of lying down and waiting, I kept myself moving. I painted the hallway. I listened to podcasts. Drank water. I let my body work, while allowing my attention to rest somewhere other than only on the pain.

The pain was still there — but by shifting my focus away from it, I found a different kind of calm than I have in the past.

What makes kidney stones especially difficult is not only the pain itself — but the timing of its arrival. It does not respect the calendar. Responsibilities. Children. Work, appointments, or everything life expects you to keep holding together.

You may have plans. You may have determination. You may have things that must be done.

But when the body screams, there is no room for negotiation.

This is not a pain you can breathe away. Not a pain you can think your way out of. Not a pain that cares how strong you usually are. And yet — alongside all of this — life continues to demand its due.

Perhaps that is what is most exhausting of all: 

being in intense pain, and still having to function.

Destiny 💫

---

Når kroppen skriker samtidig som livet krever sitt

Jeg har levd med nyrestein i mange år. Denne gangen møtte jeg det annerledes.

Onsdag kjente jeg de første tegnene på at et nyresteinsanfall var på gang. En smerte jeg kjenner altfor godt. En smerte jeg aldri tar feil av.

Siden desember 2003 har jeg vært gjennom utallige runder med dette. År med anfall, venting og smertelindring – og et helsevesen som i beste fall håndterer situasjonen, men sjelden forstår hva det faktisk innebærer å leve med tilbakevendende nyrestein over tid.

Nyrestein er ikke et område som prioriteres høyt innen forskning. Det finnes lite informasjon, få svar og enda færre forklaringer som gir mening når man står midt i det. Likevel har jeg, som mange andre som lever med gjentakende smerter, forsøkt å lese meg frem til det jeg kan.

Nyrestein oppstår når stoffer i urinen – som kalsium, oksalat eller urinsyre – krystalliserer og danner harde steiner i nyrene. Hos noen er steinene små og kan passere uten store problemer. Hos andre setter de seg fast og utløser smerter som ofte beskrives som blant de sterkeste et menneske kan oppleve.

Smerten kommer ikke fra selve nyren, men fra urinlederen når kroppen forsøker å presse steinen videre. Det er en intens, bølgende smerte som ofte stråler fra korsryggen og frem mot magen og lysken. I lærebøkene beskrives kvalme og oppkast som vanlige ledsagende symptomer, og mange er også tydelig banke-øm i ryggen ved undersøkelse.

Teoretisk sett.

For meg har dette aldri stemt. Jeg har aldri vært kvalm. Aldri kastet opp. Derimot reagerer kroppen min med en akutt tømmereaksjon – kroppen tømmer seg for avføring, uten at det er diaré. 

I tillegg har smerten ofte gitt meg en følelse av å være i fødsel – kynnere, ryggsmerter, sterk bevegelsestrang og et intenst nedpress som ikke lar seg ignorere – frem til et punkt der smertene blir uutholdelige og til slutt overgår det jeg selv har opplevd i fødsel.

Dette er symptomer som sjelden passer inn i det klassiske bildet av nyrestein. Og nettopp derfor har de, gang på gang, ført til tvil. Når jeg i tillegg sjelden er tydelig banke-øm i ryggen, blir smerten min ofte møtt med skepsis. Ikke fordi den ikke er reell – men fordi den ikke følger teorien.

Det er her frustrasjonen virkelig oppstår. Når erfaring må vike for forventning. Når kroppen ikke får lov til å avvike fra læreboken. Når helsevesenet blir for bundet til det teoretiske, og for lite åpent for at symptomer faktisk kan arte seg ulikt fra menneske til menneske.

For når pasientens erfaring ikke blir trodd, handler det ikke bare om feil diagnose – det handler om å miste tillit, trygghet og følelsen av å bli tatt på alvor i egen kropp.

Det finnes kjente risikofaktorer for nyrestein, som hormonelle endringer, væskemangel, genetisk disposisjon og langvarig stress. Hos kvinner kan graviditet være en utløsende faktor. I mitt tilfelle kom det første anfallet dagen etter en spontanabort. Om det var den direkte årsaken, vet jeg ikke sikkert. 

Nyrestein regnes også som en tilstand med høy risiko for tilbakefall. Når man først har hatt ett anfall, øker sannsynligheten for nye. Likevel er behandlingen i stor grad symptomrettet: smertelindring, væske og venting. Først når steinen er stor nok, setter seg fast over tid eller fører til infeksjon, vurderes videre tiltak.

For den som lever med gjentatte anfall, betyr det ofte å bli sendt hjem for å «ri det av». 

Igjen og igjen.

Når teorien møter virkeligheten

Torsdag kveld ble smertene for sterke, og jeg måtte ringe legevakten. Jeg ble lagt inn på sykehuset, fikk etter hvert smertelindring – morfin intravenøst – og for første gang på flere dager fikk jeg en god natts søvn.

Fredag kl. 14:00 ble det tatt CT. Undersøkelsen viste flere fragmenter på mellom 5 og 7 millimeter. Senere samme kveld ble jeg skrevet ut. De kunne ikke gjøre mer på Tynset sykehus, og siden smertene hadde roet seg, ble jeg sendt hjem. Jeg kom hjem rundt kl. 19:30.

Lørdag formiddag begynte smertene å øke på igjen.

Rundt kl. 12:30 ringte legen fra sykehuset. Han fortalte at han hadde vært i kontakt med urolog på Sykehuset i Hamar. Urologen ønsket ikke å utføre operasjon. Han ville at situasjonen skulle ses an, og mente at steinfragmentene burde komme ut av seg selv.

Jeg protesterte.

Men som legen sa – han kunne ikke gjøre mer når urologen sa nei. Jeg fikk nummeret til vakttelefonen og beskjed om at jeg kunne ringe når som helst dersom det ble verre.

Da jeg la på røret, kollapset kroppen i følelser. 

Fortvilelse. Sinne. Frustrasjon. Smerter. 

Og en overveldende følelse av ikke å bli tatt på alvor.

Jeg gråt. 

Og gråt. 

Og gråt.

Å møte smerten annerledes

Tidligere har jeg møtt disse anfallene med fullt fokus på smerten og behovet for smertelindring – og ofte uten å finne ro.

Denne gangen ble det annerledes. Jeg tok smertestillende, men i stedet for å legge meg ned og vente, holdt jeg meg i bevegelse. Jeg malte gangen. Jeg lyttet til podcast. Drakk vann. Lot kroppen jobbe, samtidig som jeg lot oppmerksomheten være et annet sted enn bare i smerten.

Smertene var der fortsatt – men ved å rette oppmerksomheten bort fra dem, fant jeg en annen form for ro enn jeg har gjort tidligere.

Det som gjør nyrestein spesielt krevende, er ikke bare smerten i seg selv – men tidspunktet den velger å komme på. Den tar ikke hensyn til kalenderen. Til ansvar. Til barn. Jobb, avtaler eller alt det livet forventer at du fortsatt skal holde sammen.

Du kan ha planer. Du kan ha vilje. 

Du kan ha ting som må gjøres.

Men når kroppen skriker, finnes det ikke rom for forhandling.

Dette er ikke en smerte som lar seg puste bort. Ikke en smerte du kan tenke deg ut av. Ikke en smerte som bryr seg om hvor sterk du vanligvis er. Og likevel – parallelt med dette – fortsetter livet å kreve sitt.

Kanskje er det nettopp det som er det mest utmattende av alt: 

å være i intens smerte, og samtidig måtte fungere.

Destiny 💫